Marie

Ingenting varer evig

Ei heller utvekslingsoppholdet på la Réunion. 30. november hadde jeg og Ingrid flybilletter vekk fra paradisøya vår, og vi var ikke lenger på utveksling. Nå skulle vi bare reise. Selv om jeg selvfølgelig gleda meg utrolig mye til å dra til Mauritius, Namibia og Cape Town, var denne dagen fylt av tårer, tårer og atter tårer. Ingenting skulle til for at tårene skulle begynne å trille, og jeg hadde knapt noe sminke igjen da flyet letta fra rullebanen i St. Denis. Det høres ut som at reisen vi hadde foran oss ikke var noe jeg så fram til, og det stemmer selvfølgelig ikke, men jeg greide bare ikke å tenke lenger enn til avreisedagen. Det som kom etterpå virka som en helt annen virkelighet. Vet nå at det er sånn det er å være i Erasmus-bobla; alt annet virka bare veldig fjernt. Vel, reisen vår i Afrika er ikke over enda, så jeg velger å spare reiseberettelsene til et siste blogginnlegg; skal heller fokusere på siste tida på La Réunion.

Semesteravslutning = eksamenstid, og det var faktisk litt hektisk de siste to ukene da et semester skulle forsvares. Bruken av ordet hektisk må sees relativt til hvordan resten av semesteret har vært — eksamensperioden på Université de la Réunion er ingenting i forhold til eksamensstresset i Oslo! Må innrømme at alt kom litt uten at jeg var helt forberedt på det: plutselig skulle vi vurderes i det vi har vært gjennom dette semesteret. Oversettelse engelsk-fransk/fransk-engelsk, kreolsk skriftlig og muntlig, fransk, og kultur og samfunn på La Réunion var fagene vi hadde eksamen i. Ingrid og jeg har også tatt et emne som heter geopolitiske analyser, men det ble ikke noe av den siste eksamenen vi egentlig skulle ha, gitt. Vi hadde én midtveis i semesteret, så karakteren vi fikk på den blir sluttkarakteren. Skal ikke klage på det, men det er bare latterlig hvordan det hele fungerer på dette universitetet. Noen av eksamenene vi tok føltes som å ta en vanlig prøve på videregående, kanskje til og med ungdomsskolen. Selve eksamenene i seg selv var ikke særlig krevende; det de ville ha var for det meste konkrete fakta og ikke noe dyptgående refleksjon rundt temaene, og måten de ble gjennomført på var også latterlig: ingen kontrollerer juks; jeg kunne lett ha hatt et papir i veska, som jeg for øvrig kunne ha lett tilgjengelig, med notater på.

Utenom eksamensforberedelser gikk den siste tida med til en del strand, sosiale sammenkomster og besøk i diverse fossefall. Etter hvert som jeg begynte å innse at antall dager igjen på øya begynte å bli tellbare, ville jeg gjøre det meste ut av tida jeg hadde igjen. Gjorde derfor litt mer spontane ting enn det jeg ellers ville gjort; som for eksempel å dra på stranda med tre gutter for så å ikke komme tilbake før neste ettermiddag. Nydelig solnedgang som alltid på strendene i vest på La Réunion, og vi lagde, som sist, bål og hadde det veldig hyggelig under den klare stjernehimmelen.

Solnedgang på Boucan Canot

Solnedgang på Boucan Canot

Siste eksamen hadde vi en lørdag morgen, den 24. november. Det måtte jo feires, og i stedet for å dra til «the party central», St. Gilles, var vi et gjeng som dro til Étang-Salé, ei strand ganske langt sør på øya. Jeg og Elena bunkra opp med litchi, og tok turen til den svarte, og dermed veldig varme, sandstranda, hvor vi møtte resten av klanen. Vi nøt ettermiddagssola og solnedgangen før vi slo leir. Etter hvert dro vi og hørte på ei gruppe musikere som spilte maloya — reunionesisk tradisjonell musikk — og det hele ble en magisk kveld. Stjerneklar himmel og utrolig kraftfull måne utgjorde virkelig the icing of the cake.

IMG_5045

Det var likevel turen til Piton des Neiges, La Réunions høyeste fjell med sine 3070 moh., som var den store avslutninga på oppholdet. Jeg var så heldig å få sitte på med Lukas og Bennetts leiebil, slik at vi slapp å kaste bort flerfoldige timer på de tragiske bussene. Vi kjørte den meget svingete veien opp til fjellbyen Cilaos, før vi begynte den meget bratte oppstigninga til fjellhytta hvor vi skulle tilbringe natta, i hvert fall deler av den. Mesteparten av stien var trinn, ofte over en halvmeter høye, så det tok ikke lang tid før man kjente at musklene jobba hardere enn de vanligvis gjør. På turen opp begynte det å regne, og det var ganske sleipt å gå, men etter tre timer kunne vi skimte konturene av hytta gjennom den tykke tåka.

IMG_0485

Elena i skuggeheimen

På kvelden spiste vi tradisjonell middag som de lagde på hytta. Veldig koselig med et fellesmåltid med hele gjengen, før vi gikk tidlig til sengs for å kunne starte oppstigninga til Piton des Neiges i tide.

Så, tjue minutter på tre ringte alarmen, og da var det bare å få på seg klærne og begynne å gå i mørket; gå opp mot toppen av det indiske hav. Turen opp tok to knappe timer. Kunne sikkert gått raskere hadde det ikke vært for alle de treige, franske pensjonistene med gåstaver som hindra fri flyt opp fjellet. Til tross for det; å komme opp der før soloppgang var fantastisk deilig, og synet av den komme opp var ubeskrivelig vakkert. Det som var annerledes fra da vi så soloppgangen fra vulkanen, var at vi denne gangen kunne se nesten hele øya; hav på hver kant. Vi var veldig heldige med været, slik at det ikke var noen skyer som hindra den vakre utsikten.

DSCF5122

I lånt, for stor hettegenser og med buff fra Vesterålen sykkelklubb kom vi oss opp på Piton des Neiges! To trøtte, men fornøyde tryner!

IMG_0509

Noe med høyden som gjør at de ser så rare ut? Hehe.

DSCF5139
DSCF5111

Tilbake på hytta ble frokost fortært og en velfortjent kaffekopp drukket, før vi begynte å gå tilbake. Nedturen var veldig hard, særlig for knærne. Det var som sagt meget høye trinn, og å gå på en slik sti i nedoverbakke i to og en halv time tok på. Gelébein til tross; vi var likevel ved godt mot og svært fornøyde da vi kom ned.

Turen til Piton des Neiges var på mange måter den store avslutninga på utvekslingsoppholdet. Vi hadde noen hyggelige kvelder på balkongen de siste dagene før avreise, men det var naturlig nok for det meste pakking og organisering som sto på tapetet før alle avskjedene måtte finne sted.

Så tok et fantastisk opphold, en vakker reise og møter med flotte mennesker slutt, men «this is not the end»; vi sees igjen.

Caught in the flow, let it go, let yourself go and be signed

Dette sto på et advarselsskilt på ei strand. Naturlig nok førte det til hysterisk latterutbrudd og fascinasjon over mangelen på oversettelseskunnskaper.

 Apropos oversetting: det er én uke igjen til eksamen i oversettelse fra engelsk til fransk, så jeg burde vel heller sitte inne og pugge franske verb og vokabular foran å utforske La Réunions strender. Det er imidlertid ikke særlig motiverende når det er så varmt at man må sitte i undertøy og jobbe på rommet sitt — da vil man heller komme seg til ei vindfull strand med et glass ferskpressa appelsinjuice i den ene handa og ei inspirerende bok i den andre. Men eksamen kommer enten man vil eller ei, og det er kanskje på tide å la university business få førstepri i ukene som kommer.

I ukene som har gått, har det skjedd mye spennende. Høydepunktet var, både bokstavlig talt og i overført betydning, å besøke vulkanen, Piton de la Fournaise.
Vi var ti stykker som leide to lekre biler som skulle ta oss rundt på øya; Clémence og Ruth. Vi begynte turen vår med å kjøre til St. Pierre sør på øya. Vi tilbrakte kvelden og natta hos en venn/kjenning. Her fikk vi stiftet bekjentskap til mange rare folk og dyr, selv om slangen som ble funnet på badegulvet tok kaka.
Dagen etter tråla vi lørdagsmarkedet og stranda før vi tok bilene våre mot vulkanen. I takt med antall høydemeter vi steg ble utsikten vakrere og vakrere. Landskapet endra seg fra tropisk, til nordeuropeisk, til furuskog, og til slutt det fascinerende, månelignende lavalandskapet. Vi så solnedgangen med flammende, vakkert lys, før vi dro til «gîten» vår.

Solnedgang

Det ble tidlig kveld; allerede kl ni var vi i seng, for å kunne stå opp halv tre. Avgang kl tre var nemlig nødvendig for å kunne nå toppen av vulkanen innen soloppgang.
Det var naturlig nok bekmørkt, og det var bare tre av oss som hadde hodelykt. Likevel kom vi oss fram til Point de vue du Dolomieu i tide til å se en utenkelig vakker soloppgang fra øst. Det var så absolutt verdt å stå opp ukristelig tidlig, både for å få med seg soloppgangen, men også på grunn av den mest stjerneklare himmelen jeg noen gang har sett maken til. Frustrasjon og frykt for konvekvensene av mørke og ulendt terreng med spisse lavasteiner forsvant raskt med disse inntrykkene friskt i minne!

Oss og soloppgangen

Elena og meg

Team Ruth: Ingrid, Christina, Joe, Dennis og meg

Turen tilbake var spennende fordi vi denne gangen hadde utsikt og kunne nyte synet av månelandskapet som utspant seg i området rundt vulkanen. Det kom imidlertid horder med fotturister som skulle ta samme rute som vi nettopp hadde tilbakelagt, så vi var igjen meget glade for å ha tatt oss bryet med å starte såpass tidlig. Innen klokka ni var vi tilbake til utgangspunktet og vi var ganske slitne etter plutselig sterk sol og lang gange. Men siden vi nå hadde bil, kjørte vi tilbake på østsida. Vi stoppa blant annet på Cap Méchant, hvor vi ble møtt av et forstyrret kvinnemenneske som dømte oss nord og ned for å ikke ville akseptere at Coca-Cola var djevelens verk.

Cap Méchant

Denne helga var antakeligvis ei av de beste jeg har hatt her!

Siden det har Ingrid hatt kjærestebesøk, noe jeg selvsagt synes var gledelig. Enda mer gledelig var det at Alexander hadde med seg to tuber kaviar til meg, i tillegg til to store plater melkesjokolade! Å, hurra, det gjorde virkelig dagen min!

Helga etter var vi strandsultne, noe som også betydde at mange timer måtte tilbringes på buss. Ikke noe gøy etter å ha blitt skjemt bort med bil helga før. Den ene av dagene bestemte vi oss for å kombinere strand med krokodiller. Vi dro til ei strand i sør-vest med svart lavasand (ekstremt varmt å bevege seg i sanda!), før vi på ettermiddagen dro til krokodilleparken som ikke skulle være så langt unna. Men dette var en søndag, så bussene går bare én gang annenhver time. Når vi da beregner litt ekstra tid og bussene er en halv time for seine, blir det mye venting. Uansett; krokodilleparken var ikke noe å skryte av. Vi måtte ut med 8€ for å se på dovne krokodiller innbura på et altfor lite område. Høydepunktet skulle være matinga, men jeg synes det var mer kvalmt å se hvordan en gærning kasta rått kjøtt til disse ellers ganske kjedelige og stilleliggende dyrene.
Mer venting og frustrasjon over bussene på hjemveien ble selvsagt et faktum på vei hjem.

Forrige onsdag var det også her, som i alle andre deler av verden, Halloween. Mens store deler av Erasmus-gjengen tok partybussen til partybyen St. Gilles, ble jeg, Dennis, Charlotte og Jack igjen på campus. Vi ville heller se en film i ro og mak. Valget falt på «The Invasion», men det jeg heller vil skrive om er om da jeg, som konsekvens av at Ingrids Alexander ga en snusboks til Dennis, skulle prøve å introdusere litt norsk (u)kultur for mine tyske og engelske venner. Det er ikke med stolthet jeg forteller at jeg snusa for at de stakkars andre skulle skjønne hvordan det skulle gjøres. Ikke at jeg vet det selv. Det hele ble ekstremt komisk; jeg og Charlotte ble raskt altfor svimle til å kunne beholde snusposen under leppa, Dennis ga opp altfor fort, mens Jack beholdt snusen overraskende lenge. Tror ikke dette ga positivt utslag i deres helhetsinntrykk av Norge! Jeg får gi dem ei rute av melkesjokoladen for å kompensere.
Torsdag 1. november var helligdag her, som i fastlands-Frankrike, og vi benytta anledninga til å ta en deilig dag på stranda. Sol, skyfri himmel og vind — perfekt oppskrift på å bli solbrent. Jess, solbrent ble jeg, jeg som var så stolt over å unngå nettopp det.

Til tross for å egentlig ha fått nok sol på ei stund, fant vi ut at vi skulle ta turen til stranda på fredag også. Denne gangen på ettermiddagen, for så å tilbringe kvelden og natta der. I erasmus-bilen Hector kjørte vi avgårde, og slo oss ned på ei vakker strand, i tide til å få seg et ettermiddagsbad før solnedgangen tok med seg siste rest av dagslys.

Johannes, stolt sjåfør


Det var utrolig koselig og stemningsfullt, med bål og meget hyggelig selskap. Natta var litt kjølig, og følte stadig vekk at det var fugler langt innenfor den behagelige intimsonen, noe jeg fikk bekrefta ved sporene i sanda da jeg våkna morgenen etter.
Vi hadde tenkt å bli værende på stranda, men plutselig begynte det å regne, og før vi visste ordet av det var vi klissvåte. Ikke særlig digg kombinert med å være fulle av sand og trøtte! Da gjorde en varm dusj (ja, nå har vi faktisk varmt vann i dusjene her!) godt.

Ellers har Ingrid og jeg endelig begynt å få ut fingeren når det gjelder det vi skal gjøre etter at oppholdet på La Réunion er over; Mauritius, Namibia og Sør-Afrika. Har booka overnatting på Mauritius og 3-dagerssafari i Etosha nasjonalpark i Namibia er bestilt. Så vi er i hvert fall et stykke på vei, selv om det fortsatt er noen netter vi foreløpig ikke har tak over hodet. Men det löser sig, som det heter!

Norge, jeg savner deg.

Ferie

Det var solnedgang…

Trodde du jeg mente at dette er som å være på ferie? Å neida. Dette ordet har sneket seg inn i hverdagen på flere ulike måter i det siste, uten at det betyr at jeg lever noen form for latmannsliv. Vel, jeg må innrømme at jeg begynte å tenke om igjen på dette oppholdet da til og med min egen mor skreiv i en mail til meg: «Så får du ta dette som en ferie heller, kreolskdama får du ikke gjort noe med i noe tilfelle,» etter at jeg atter en gang hadde klaga på forelesere som ikke dukker opp. Siden nå kreolsk ble nevnt, fortsetter jeg gjerne med dette eksemplet: vi har hatt to — 2 — forelesninger i kreolsk siden oppstarten den 12. september, og eksamenene begynner om en knapp måned. Vi vet naturligvis ikke når kreolskeksamen finner sted. Vel, nok om det.

Tilbake til overskrifta: jeg og Ingrid har booka deler av turen vår etter at vi er ferdige her på La Réunion! Den (i hvert fall for meg) tårevåte avskjeden med menneskene her blir da den 30. november. Til fordel for Mauritius. Jeg er imidlertid sikker på at naboøya til La Réunion kan tilby ganske god trøst mot den typen sorg. Der blir vi til den 4. november, før vi setter oss på et fly til Windhoek i Namibia. Oh yes. Der planlegger vi (uten å foreløpig ha bestilt noe) å dra på safari, og forhåpentligvis møte noen av Ingrids venner fra da hun var der da hun gikk på videregående. Rundt den 12. desember drar vi til Cape Town, hvor vi har bestilt en opplevelsespakke på fire dager, med bl. a. besøk på Robben Island og tur til Table Mountain. Tror det blir fantastisk spennende! I tillegg er det ganske sikkert at vi møter flere fra gjengen vår her der borte, så det blir veldig gøy. Dette gjør det litt mindre trist å dra allerede om halvannen måned.

Denne og forrige uke har det vært skoleferie her på La Réunion. Det betyr at de vakre ungdommene her trekker ut i gatene og på strendene. Forrige tirsdag var jeg og bl. a. Ingrid på stranda.

Ingrid og sola

Da vi skulle ta bussen hjem seint på ettermiddagen, var busstoppet overfylt av høylytte kids. Bussen kom, med kun to ledige plasser. Pga stor trengsel ville ikke bussjåføren åpne døra, og kidsa begynte å slå som gærninger mot bussen. Bussen forlot sporenstreks.
Okei. Hva gjør man da? Jo, man haiker! Har ikke nevnt det før tror jeg, men har faktisk gjort det ganske mange ganger. Hvis man er tre stykker sammen er det som regel trygt, og de fleste jeg har sittet på med har bare vært hyggelige. Denne gangen var vi ei gruppe på seks, så vi delte oss i to. Den første gruppa fikk raskt napp med en bil som kunne ta dem til den nærmeste byen, St. Paul, mens vi ble stående ei lita stund. Det var i midlertid verdt det, for vi ble tatt helt til St. Denis, i gangavstand fra universitetet. Tror vi var hjemme halvannen time før den andre gruppa, som måtte ta buss fra St. Paul.

Selv om jeg ikke vil innrømme det, og til tross for at jeg for eksempel i dag har prøvd å begynne å skrive på en argumenterende artikkel i fransk om et tema jeg har vanskelig for å være kreativ rundt, er dette ferie sammenlignet med studiehverdagen på Universitetet i Oslo. Jeg merker at uansett hvor deilig det er med slakke dager og muligheten til å bare dra på stranda så lenge det ikke kræsjer med noen forelesninger, savner jeg å føle at jeg virkelig gjør noe, at jeg er i en konstant læringsflyt, og at jeg blir intellektuelt utfordra. Er veldig spent på hvordan det blir å komme tilbake til den seriøse hverdagen neste semester, hvor jeg faktisk skal skrive bacheloroppgave! Akkurat nå virker det litt skremmende.

Livet her er altså noe ganske annet enn i Oslo. På lørdag oppnådde jeg for eksempel to studiepoeng i canyoning (som om UiO hadde tilbydt kurs i langrenn bare fordi det er gode muligheter for det i Oslo-marka). Dette var siste session, og dagen for karaktersetting. Det var definitivt mye artigere enn de to andre gangene. Vi rappellerte, hoppa og slapp oss ned i vannet ved hjelp av ei line. Veldig gøy! Endte opp med karakteren 15 av 20. Hittil har jeg dermed fire studiepoeng, medregnet de to poengene fra sommercampusen.
Helgas innhold skulle likevel bli atskillig mer begivenhetsrikt. På vei tilbake til universitetet oppdaga jeg og engelske Elena at pengene våre var borte. Alt annet var heldigvis urørt. Vi fant ut at det måtte ha skjedd da vi tok bussen grytidlig på morgenen, mens vi sov og hørte på musikk. Utrolig lette ofre, så klart. Likevel er det merkelig at ingen merka noen ting som helst, og at de faktisk rakk å forsyne seg med alle myntene mine. Jeg mista bare 20€, som jo er kjipt, men Elena mista hele 60€. Det verste var egentlig å vite at noen hadde gått gjennom tingene våre uten at noen merka det.
Humøret skulle heldigvis bli bedre igjen. I anledning Chris fra England sin 21-årsdag dro store deler av erasmus-gjengen til St. Gilles for å teste nattklubbene der. Siden vi kom ganske seint tilbake fra canyoning var vi et gjeng som hadde booka en minibuss som forlot St. Denis kl 22.00, mens de andre skulle dra i forveien med den siste «vanlige» bussen. Det viste seg etter hvert at vi kanskje ville hatt tid til å ta den samme bussen som de andre, så vi bestemte oss for å prøve på det. Det resulterte i et kaos uten like, jeg nevner i fleng: knust vinflaske, mobiltelefon i søpla, folk som ikke rakk bussen til sentrum. Det ble bare for dumt. Dermed var vi en gjeng på seks som ble igjen, kom oss til St. Denis og venta der til minibussen vår skulle ta oss til St. Gilles. Dette viste seg å være en god idé, da de andre ble kasta av bussen de tok på grunn av en gærning med kniv…

Valerio, Elena og Steph venter på bussen, akkompagnert av kvalitetssnack.

Kvelden som etter hvert ble til natt ble tilbrakt på terrassen til et «strandhus», på en utrolig kjønnsdiskriminerende nattklubb (gutter måtte ha lange bukser og for all del ikke flip-flops, i tillegg til at de måtte betale 10€ for å komme inn, mens jenter slapp inn gratis uten noen form for restriksjoner), og igjen på stranda hvor noen av oss etter hvert sovna tett inntil hverandre for å holde varmen. Ekstremt behagelig var det ikke å ligge på en hard treterrasse, men det var en positiv overraskelse å få selskap av en liten hund som av en eller annen grunn la seg inntil meg. Godt med varme og animalsk selskap, til tross for at jeg egentlig ikke er noen hundeelsker. Ekstremt komisk var det uansett å våkne opp da sola hadde stått opp til en hund som lå ved siden av deg.
Etter å tatt farvel til hundene, fått konstatert at noen (andre) hadde blitt rana, og spist frokost på et trivelig bakeri, gikk vi i retning busstoppet for å ta første buss til St. Denis. En trøtt gjeng kom tilbake til rommene sine, og jeg må innrømme at jeg sov skammelig lenge. Vel, kroppen trengte det etter ei såpass utagerende helg!

Jeg og Charlotte foretar den obligatoriske tannpussen mens vi venter på bussen hjem til St. Denis.

En ikke helt opplagt gjeng klare for å komme seg hjem.

Denne helga skal vi leie bil, utforske St. Pierre sør på øya, før vi tar turen til vulkanen Piton de la Fournaise. Blir utrolig gøy og spennende, tror jeg! Gleder meg til månelandskap og vakker utsikt.

Samtidig som jeg med tungt hjerte må innse at denne utvekslinga, eller ferie, om jeg nå skal strekke meg så langt og kalle det det, snart tar slutt, begynner jeg virkelig å savne hjemme også. Brunost, Blindern, Vesterålen, Grünerløkka, Freia Melkesjokolade, espressokanna mi, Helgesens gate, U1, venner hjemme og venner ute i den store verden, familie — alt dette i tilfeldig rekkefølge, naturligvis. Det ville nemlig vært umulig å skulle rangere alt det fine jeg har hjemme fra «best til minst best». Rart å føle så sterkt for å være på to ulike steder samtidig.

Noen flere bilder fra mitt seriøse utvekslingssemester/ferien min:

Panorama: Bennett, horisontlinja i St. Denis og Joe.

God helg.

Oktober allerede

Tida går så utrolig fort. Nå har kalenderen bikka oktober, og jeg og Ingrid har bare to måneder igjen på øya. Det er rart å tenke på, for de to månedene kommer til å gå mye fortere enn sinnet kommer til å greie å fordøye alle opplevelsene. Så derfor må man bare prøve å nyte nuet!

Jeg skal prøve å ikke komme med en kronologisk oppdatering om hva som har skjedd siden sist. Prøver å følge Ingrids eksempel; å fortelle om det jeg synes er verdt å nevne i den rekkefølgen det passer seg best.
Jeg begynner med universitetet. De siste ukene har jeg revet meg i håret enda noen ganger på grunn av manglende … alt, egentlig. Noen eksempler:
– faget kreolsk, hvor vi til andre forelesning kun møtte et tomt auditorium og ingen lærer. Etter noen dager fikk vi en mail hvor det sto at faget var suspendert inntil videre.
– 21. september skulle et emne om La Réunions kultur, miljø og samfunn starte. Vi var altfor mange erasmusstudenter stappa inn på et altfor lite rom som satt og venta forgjeves på en lærer. Uten at vi hadde fått noen som helst form for beskjed, hadde nemlig startdatoen blitt utsatt med to uker.
Summa sumarum: hvordan skal man forholde seg til slike elendige undervisningsforhold? Heldigvis ser det ut til at ting ordner seg: kreolsk starter igjen denne uka, og på fredag får vi forhåpentligvis noen som vil lære oss om La Réunion.

Etter alt surret med emner og timeplaner har jeg ENDELIG fått timeplanen min til å svare til 30 studiepoeng: erasmus-emnene fransk fremmedspråk, kreolsk, réunionesisk kultur og samfunn og fransk-engelsk/engelsk-fransk oversettelse, geopolitiske analyser, to poeng fra sommercampus (fordi ja, jeg besto eksamen!), og de to siste poengene får jeg forhåpentligvis for å delta på canyoning. Sistnevnte organiseres av en studentsportsforening eller hva man kan kalle det. Deltar man på så og så mange utflukter, kan man få studiepoeng for det. Den sjansen ville jeg ikke la gå fra meg!

Etter å ha lirt av meg nok en gang om dette lærestedet, som visstnok er rangert som Frankrikes nest dårligste universitet, skal jeg prøve å uttrykke hva jeg faktisk liker ved det.
Av emner jeg har her, synes jeg faktisk at oversetting engelsk-fransk/fransk-engelsk er interessant. Det er mer utfordrende enn man skulle tro, men jeg liker å jobbe med begge språkene på den måten, og det er artig å igjen ha engelsk på timeplanen, noe jeg ikke har hatt siden førsteåret på videregående. Jeg liker lærerne vi har; ei fransk i engelsk-fransk, og ei fra Skottland i fransk-engelsk, selv om sistnevnte har en tendens til å komme med de merkeligste digresjoner (les: den oransje kjolen hun bar i hennes søsters australske bryllup, hvor alle andre gikk med sorte klær).

Så til opplevelsene de siste ukene. Forrige helg var vi et gjeng på 13 som dro til Cirque de Cilaos, som Ingrid også har skrevet om i sitt siste blogginnlegg. Vi dro grytidlig fra universitetet lørdag morgen, og begynte turen vår mer eller mindre umiddelbart etter en tre timers lang busstur. Vi gikk til et fossefall kalt La Chappelle, som befant seg innerst inne i en slags grotte mellom to svære klipper. Det var utrolig vakre fjellformasjoner og en ikke neglisjerbar mengde fuglebæsj.

Ina, Charlotte, Suzie og Joe på vei til La Chapelle


På tur tilbake, like ved elva fra fossefallet, fant en av oss, Joe, et nøkkelknippe. Hm, de minnet da ekstremt om det settet med nøkler man får på campus. For Joe var det meget heldig, da han hadde prestert å knekke nøkkelen til hovedinngangen. Så han tok like greit med seg det som så ut til å være en identisk kopi av den nøkkelen han mangla. Gjett hvem som kunne låse oss inn da vi kom tilbake. Det skal ikke være mulig å være så heldig!
Vi overnatta på en veldig koselig gîte (en slags fjellhytte), på et 13-mannsrom, slik at alle sov på samme rom. Akkurat som å være 12 år og på leirskole!
Dagen etter gikk vi til en kortere tur til et annet fossefall. Utrolig vakkert, det også! Denne helga skal få være en av de beste så langt, hva naturopplevelser angår, i hvert fall. En utrolig fin gjeng å være på tur med var det også!

Ellers ble en fridag på universitetet tilbrakt i nok et annet fossefall, mot øyas vestkyst; Bassin Boeuf. I dette tilfellet tror jeg bildene sier mer enn det jeg greier å beskrive:

Johannes er ikke riktig klok…

 

Som nevnt skal jeg delta på canyoning i regi av universitetet. Det er en sport/aktivitet som hovedsaklig består av klatring og rappellering i en canyon. Det kan enten være i vann, i et fossefall, eller i en «tørr» fjellvegg. Forrige helg hadde vi første session, men det eneste vi gjorde var å bli kjent med utstyret, og å klatre litt på en kunstig klatrevegg. Neste helg bærer det ut i naturen på ordentlig! Det blir nok både spennende og skummelt.

Ellers har jeg de siste ukene
… vært på mangoslang. Jepp, det er et mangotre her på campus, og det er kjempegøy å klatre i det og få med seg noen mangoer. Men de smaker ikke helt som de man får kjøpt på markedet, dessverre.
… har jeg «gone native» og lagd såkalt rhum arrangé. Det produseres mye rom her på La Réunion, og det er vanlig å tilsette ulike krydder for å løfte den noen ekstra hakk. Jeg kjøpte en blanding av kanel, vanilje og chili. Den er klar om tre ukers tid. Voilà:

Rhum arrangé

… spist fisk tilberedt av moi-même. Charlotte, ei utrolig hyggelig og søt jente fra England, hadde, etter å ha haika med en fisker, kjøpt med seg fisk, som hun ville dele med blant andre meg og Ingrid. Har aldri tilberedt fisk på den måten før, så det var spennende. Og du verden, så godt det var!

Charlotte tilbereder fisken vår. Nam!

… begynt å sette pris på de daglige rutinene. Særlig å sitte i cafeteriaen og drikke kaffe etter å ha spist lunsj. Her sitter vi gjerne i timesvis og skravler og gjør lekser (føles merkelig å bruke uttrykket å gjøre lekser på universitetet!).
… sett hval. Knølhvaler viser seg stadig vekk frem for landkrabbene på stranda.
… gått på markedet. Hver onsdag bruker jeg og ei som heter Ina og gå på markedet i nærheten av universitetet, og jeg kjøper bestandig masse avokado og ananas fra La Réunion. Kortreist smaker ufattelig mye bedre enn den frukten man får kjøpt i Norge!

Det var det, tror jeg. Eller, én ting: jeg blir glad for kort eller brev! Min adresse her er

20, rue Hyppolyte Foucque
Cité Campus 1, chambre 36
97490 Sainte-Clotilde
La Réunion, France

På gjenhør.

Virkelighetsflukt

For ja, det er det jeg føler dette oppholdet er: flukt fra stress, mas og netter med dårlig søvn på grunn av ting man ikke fikk gjort dagen i forveien. Nå er det eneste jeg våkner av om morgenen trafikken utenfor, og det er jo egentlig ikke ille. Jeg lever mye mer bekymringsfritt enn jeg gjør til vanlig (selv om det er mer enn nok å bekymre seg for her; mer om det noen linjer lenger ned). Så lenge jeg greier å gjøre det jeg skal, er vel det en god ting. Likevel kunne jeg vel hatt godt av mer selvdisiplin hva angår lesing. Når det er sagt, er kanskje noe av grunnen til at jeg ikke har vært så motivert de siste dagene at vi på fredag fikk beskjed om at to av emnene vi hadde valgt, kanskje ikke kunne tas likevel. Dette gjør meg så opprørt at jeg ikke orker å prøve å forklare hvorfor. Jeg vet ikke om jeg har skjønt det helt selv. Uansett, kortversjonen (min) er at dette universitetet er et eneste kaos, og at vi antakeligvis må finne noen andre emner som gjør at timeplanen kan gå opp i 30 studiepoeng. Men i tilfelle det ordner seg likevel, kan det være greit å følge de emnene vi hadde tenkt å ta i utgangspunktet, fordi ingenting er bestemt enda. PAFF AV FRUSTRASJON. Så da vi etter denne «opprivelsen» skulle ta helg, lot jeg alt fare. Helga gikk med til strand, shopping, fest og konsert. Så ei fin helg ble det likevel!

Forrige helg var vi en gjeng som dro til «Les Trois-Bassins», et område med tre fossefall, som egentlig var forbudt for besøkende. Dette var om mulig som en virkelighetsflukt fra den réunionesiske virkeligheten.
Vi gikk glatt forbi adgang forbudt-skiltet og lot oss forføre av den vakre naturen som åpenbarte seg etter en kort gåtur. Det var merkelig å gå rundt der, kanskje spesielt med tanken på at dette var forbudt surrende i bakhodet. I tillegg var det grafitti-dekorerte ruiner, en kiosk med et noe falleferdig ytre, trapper, og enorme bambustrær med kjærlighetserklæringer og andre beskjeder risset inn i stammen. Mens vi bada i en av kulpene var det noen som spilte på afrikanske trommer, som ga gjenklang i fjellveggene som omringet oss. Alt dette kombinert skapte en nesten surrealistisk stemning.


Det kunne se ut som at store deler av vannet i Les Trois-Bassins var lagt i kanaler og rør. For å komme til det ene fossefallet måtte vi ta av oss på beina og gå i kanalen, gjennom huler for å komme fram til en badekulp med den mest intense blåfargen jeg noen gang har sett. Det var veldig brådypt, og der det så ut til å være ca fire meter dypt, fikk vannet en helt utrolig farge. Vannet var meget forfriskende!  Her var det mulig å klatre opp på noen «klipper», og de ble naturligvis gjenstand for hopping.
En meget vellykket utflukt!

Dagen etter var trangen til strand enorm, så det var bare å gi etter. Boucan Canot, ei strand like ved en by som heter St. Gilles, var stedet som fikk besøk av en gjeng strandsultne erasmus-studenter. Ingrid nevnte på bloggen sin at det gjorde ekstremt godt å endelig kunne la solstrålene på la Réunion skinne på vår europeiske hud. Jeg slenger meg på den; det var høyst nødvendig. I tillegg var dette dagen da jeg skjønte at jeg er takknemlig for at jeg ikke er fra Storbritannia, eller at jeg i hvert fall ikke har hud som en brite. Hurramegrundt; våre kjære engelskmenn fikk alle smake på solas lunefulle egenskaper. Det er med stolthet jeg kan meddele at jeg faktisk ikke har blitt solbrent (i hvert fall ikke enda, bank i bordet). Ja, fargen kommer litt treigere, men det er verdt å slippe å måtte kvitte seg med den nesten like fort som den kom i form av død hud.

Forrige uke arrangerte universitetet velkomstdag for utvekslingsstudentene. Første halvdel besto av informasjon fra alle mulige instanser som måtte kunne angå oss studenter. Vi ble så påspandert lunsjbuffet med musikalsk innslag, før vi ble kjørt til et «vaniljeri» et stykke unna St. Denis. Her fikk vi følge hele prosessen i fremstillingen av vanilje, fra befruktning til det ferdige produktet som selges på markedet. Jeg skjønner nå hvorfor vanilje er så dyrt. For det første blir ikke vaniljeblomsten befruktet av seg selv, den må befruktes av mennesker. Blomsten er bare åpen én dag i hele sin levetid, så hvis man ikke får befrukta blomsten den ene dagen den er utsprunget, vil den aldri kunne bli det. Etter hvert vil det vokse ut vaniljestenger, men naturligvis ikke slik som vi kjenner dem; de er fortsatt grønne og ganske mye tykkere. Når de skal behandles, blir stengene varmebehandla (dampet eller kokt – husker ikke helt), før de går gjennom en mange måneders tørkeprosess, hvor de hver dag blir lagt ut i sola. Deretter blir hver og en stang nøye undersøkt for å sjekke om teksturen og lengden er slik den skal være for å kunne selges på markedet. De som ikke tilfredsstiller kravene, blir brukt til vaniljepulver og -sukker. En ganske omstendelig prosess med andre ord!

For å ikke bare ramse opp ting som skjer her, vil jeg nevne enkelte ting jeg synes er artig, eller som jeg setter pris på i hverdagen her.
Jeg setter umåtelig stor pris på vannkokeren min, som tillater meg å lage både kaffe og te, morgen og kveld. Lifesaver.
Vaskedamene. I det bygget jeg og Ingrid bor i er det to vaskedamer; ei som er veldig hyggelig, høflig og blid, men som for hver gang du går forbi henne lirer av seg frase etter frase på kreolsk, med det som jeg tolker som en forventning om at jeg skal forstå og kunne svare på. Man kommer heldigvis langt med et smil. Den andre vaskedama sier ikke stort, for hun hører bestandig på musikk i arbeidstida, som i stor grad går med til å stå rett opp og ned og stirre på ett bestemt punkt. Jeg ser henne gjøre det nesten hver gang jeg møter på henne. Festlig.

Det er så mange hyggelige mennesker her jeg har lyst til å skrive om, men det ville blitt for langt om jeg skulle nevnt dem alle. Likevel vil jeg nevne Dennis, naboen min fra Tyskland, som er en utrolig bra person. Da vi kom hit, syntes jeg han var dødskjekk, med sitt surfehår og ikke direkte ulik Brad Pitt. Det viste seg imidlertid at han spiller på det andre laget. Hehe. Men vi er blitt gode venner, og vi, sammen med Ingrid og Julia fra Østerrike, min andre søte nabo, har en veldig god tone.
Ellers er det verdt å nevne de mange hyggelige engelskmennene, selv om noen av dem har aksent som innimellom er vanskelig å forstå! Henger mye med dem, noe som fører til at det meste på fritida foregår på engelsk, men forhåpentligvis greier vi å prate like flytende på fransk etter hvert.
En italiener har også funnet veien hit, og det skal få være den mest erketypiske italieneren jeg noen gang har møtt. Han snakker fransk med italiensk uttale, gestikulerer hele tiden, drikker vin og er generelt ganske komisk. Han hater ABBA, da. Det fikk jeg smertelig (ikke fysisk, altså) erfare da jeg så smått sang på «Dancing Queen». Men han har lest Hamsun, så han er tilgitt.

Det er naturligvis ting jeg savner også. Jeg savner familie og venner. I forrige uke prata jeg på skype med mange hjemme, og det fikk meg til å tenke mer på dem hjemme, og savne det å se dem hver dag. Jeg savner kollektivtransporten i Oslo, jeg savner å ha en komfyr, jeg savner (litt) å kunne gå i hurtig tempo uten å bli svett, jeg savner strukturerte forelesninger hvor alle studentene faktisk lytter til foreleseren. Og så savner jeg brunost.

Tror det er bra å savne litt. Merker at jeg greier å tenke litt mer rasjonelt, og ikke bare sveve rundt på en behagelig, myk sky som før eller siden vil slippe meg gjennom.

A la prochaine!

De første ukene på La Réunion

Da var det allerede gått to uker siden jeg og Ingrid kom til et av Frankrikes oversjøiske departement: La Réunion. Med en stor, tung koffert, fylt av mer eller mindre fornuftige ting, dro jeg fra Oslo den 14. august, med fly til Paris. Lang ventetid der ble erstattet av å møte Ingrid og bestemoren hennes, også kjent som Mamie. Veldig hyggelig, og fint å slippe å sitte alene på flyplassen og tenke alle mulige slags tanker. I stedet avla jeg og Ingrid blant annet Ludvig den 14. sin langt fra beskjedne hage et besøk. Ja, som i Versailles.
Noen timer seiner hoppa to jenter i hundre på flyet fra Paris Orly og på formiddagen dagen etter var vi på øya vår. Endelig. Det tok lang tid for oss begge å begripe at vi faktisk var der, kanskje mest på grunn av det tykke laget med skyer flyet måtte gjennom før man i det hele tatt kunne se noe som helst, og regndråpene som forsiktig traff oss da vi for første gang trakk inn reunionesisk luft utenfor terminalbygget. Hvor var sola vi hadde forventa skulle ønske oss velkommen?


Ingrid tar passbilder på flyplassen. Hun får besøk bak forhenget.

Første natt ble tilbrakt på hotell i St. Denis, hovedstaden på øya, fordi 15. august viste seg å være helligdag. Vi fikk derfor ikke sjekka inn som «beboere» på campus, slik at et lite, merkelig hotell ble redningen det første døgnet på La Réunion. Vi fikk sett litt av sentrum av byen, og unte oss middag på restaurant på kvelden.
Rådhuset i St. Denis.

Et ikke neglisjerbart antall timer søvn i manko gjorde at vi stupte relativt tidlig til sengs!

Dagen etter skulle nemlig moroa begynne. Vi kom oss til universitetsområdet, som ligger et godt stykke utenfor sentrum, skreiv oss inn, og betalte husleia ut semesteret, før alt var klart for at vi kunne få nøklene til rommene våre. Grunnet fravær av intelligens under søknadsprosessen, hadde ikke undertegnede tatt kopi av søknaden, og visste dermed ikke hvilket studenthus som ville bli hennes fremtidige, midlertidige, hjem. Tidligere studenter hadde snakka om rom med eget bad, og et kjøkken fordelt på beboerne på hele etasjen. Overraskelsen var derfor stor da rommet jeg hadde fått nøkkel til kun hadde en vask på rommet, mens tre stk toalett og tre stk dusj sto til disposisjon for hele etasjen. Hva med kjøkken, da? Joda, vi har ett kjøkken fordelt på et helt bygg! Hurramegrundt. Jeg prøvde selvfølgelig å ikke krisemaksimere, men uten mat i magen og en dundrende hodepine som ikke ga seg før jeg fikk i meg kaffe dagen etter, var det vanskelig å skjule skuffelsen.
Etter å ha fått unna det viktigste papirarbeidet, fikk vi endelig kommet oss på «campus d’été» – sommercampus – et slags forkurs for utvekslingsstudenter med fokus på fransk, og La Réunions kultur, språk og samfunn. Der skulle jeg og Ingrid egentlig ha vært kl 08.00 samme dag, men kom tidsnok til å få med oss programmet for ettermiddagen. Vi møtte de to lærerne på kurset, og ble plassert i en av de to gruppene som gjengen på 26 hadde blitt delt inn i.

Denne første dagen var ganske slitsom. Mange nye inntrykk og nye mennesker. I tillegg til mangel på søvn tror jeg disse faktorene spilte en stor rolle i årsaken til at jeg på ettermiddagen, da vi lærte om biosentrisme og skilpadder, ikke greide å motvirke øyelokkenes tyngde. Veldig lite respektfult å sovne i timen, men det var lite å gjøre med det akkurat da.
Den første, grusomme storhandelen (laken, pute, steikepanne, skrivesaker, dopapir) ble unnagjort, og man kunne på nokså provisorisk vis lage første middag. Provisorisk av to grunner: labert kjøkkenutstyr og fravær av steikeovn. Det var ingenting å skrive i historiebøkene om, for å si det sånn.

Etter første natt på campus, begynte vi på ny frisk med fransk, og på ettermiddagen hadde vi om reunionesisk kultur. Det var slik dagene med sommercampus ble inndelt, bortsett fra i helgene. Den første helga besto av ulike utflukter: lørdag formiddag var vi i en botanisk hage, med mange ulike planter og trær som finnes på øya, hvorav noen av dem var utrydningstrua. Det vanket piknik i fri, reunionesisk natur, før vi dro til et «skilpaddesenter» kalt Kélonia. Her fikk vi et innblikk i hvordan skilpadder lever, og noen av artene som eksisterer på og utenfor øyas kystlinje.

På kvelden var vi en gjeng som dro inn til byen for å spise middag. Vi fant et litt merkelig, men hyggelig, kinesisk sted med god mat. Siden bussene slutter å gå allerede rundt kl 20.00, visste vi at vi måtte belage oss på en taxi for å komme oss tilbake til campus. Det viste seg å ikke bare være enkelt, så vi spurte ei tilfeldig dame, som var på vei inn til seg selv, om hun visste hvor man enklest kunne finne taxi. Hun kunne ikke svare på det, men ga oss nummeret til taxien. Mens dette pågikk ble det klart at ei som var på besøk hos dette kvinnemennesket straks skulle kjøre hjem, og i samme retning som universitetet. Man så med en gang at dette var snille mennesker, så vi takka pent ja til skyss hjem. Det var utrolig hyggelig gjort av henne, og det føltes ganske greit å sitte på med henne da vi etter hvert skjønte at St. Denis prostituerte la arbeidsplassen sin til nettopp dette strøket.
Hun som kjørte oss hjem fortalte at de hadde feira slutten på Ramadan, og vi begynte dermed å snakke om islam, og om religion på øya. Hun fortalte at hun holdt på med en doktorgrad i nettopp hvordan øyas innbyggere lever ”sammen i harmoni”, til tross for de mange ulike religionene som er representert og praktisert på øya. Med tanke på den store andelen muslimer, hinduer, sammen med katolikkene, er det stor grad av aksept for hverandre uten store konflikter, men jeg har inntrykk av at det antakeligvis ikke er så rosenrødt som mange vil ha det til.

Søndag = ut på tur! Dag helt uten annet opplegg enn å nyte naturen. Vi gikk til en topp som heter Pic Adam, og turen opp var på ca 7 km. Variert og fint terreng å gå tur i! Vi spiste lunsj på et fint utsiktspunkt, hvor man kunne se omtrent hele St. Denis. Deilig å få litt overblikk, og ikke minst å få rørt på seg etter mange dager med stillesitting!

Fortsatt gjensto det en uke med sommercampus, fra 08.00 til 17.00 hver dag. Heldigvis noen gode pauser underveis. Den påfølgende uka begynte de fleste forelesningene på universitetet, så det ble betraktelig mer folksomt på campus. Dette innebar også at universitetsrestauranten åpna. For €3.10 får man forrett, hovedrett og en dessert, og det er som regel ganske god mat. God deal! Så langt har vi som regel spist lunsj der, og heller laga noe lettere til middag på kvelden.

På det spartanske kjøkkenet i hybelhuset er det naturligvis mange som lager mat. Utenfor er det en balkong, så hver kveld samles store deler av erasmus-gjengen seg her. Veldig hyggelig, men det har vært endel klager, så i går ble kjøkkenet stengt som straff mot rot og bråk på kveldene. Forhåpentligvis blir ikke forholdene så ille at noen mener det er nødvendig med kollektiv avstraffelse igjen.

I den delen av sommercampusen som omhandla kulturen på øya, dro vi på en rekke utflukter: til et område som heter Lazaret, hvor slavene først ble fraktet da de ankom øya. Her ble de satt i karantene for å unngå spredning av epidemier utenfra. Fordi vi også hadde om kreolsk arkitektur, fikk vi omvisning i noen typiske eksempler på nettopp dette. En av dagene var vi også i et hus hvor det hadde bodd en rik familie som hadde plantasjer og dermed mange slaver. Samme dag besøkte vi et hindu-tempel; her ble vi frelst, fikk se indisk dans, og vi møtte en musiker som heter Daniel Waro, som visstnok var veldig kjent. Variert program, med andre ord!

Lørdag morgen starta det som i hvert fall for meg var høydepunktet med hele sommercampusen: tur til Cirque de Mafate. En ”cirque” er det som på norsk kalles en kaldera; vulkanske fjellformasjoner eller noe i den duren. Vi tok buss i et par timer, før vi begynte å gå. Overraskende nok var det mest nedover, men ganske bratt, så ganske tungt for knærne. Her var det bare å ta innover seg den utrolig flotte naturen og landskapet. Det var helt fantastisk!


Vi gikk vel i tre timer eller noe sånt, før vi kom fram til målet: ei lita bygd som heter La Nouvelle. Her installerte vi oss på en ”gîte”, ei slags fjellhytte. Deretter venta det en liten oppgave hvor vi skulle leke antropologer. Vi skulle gjøre et mini-feltarbeid, og min gruppe fikk i oppgave å intervjue fire lokale om hvordan og hvor ofte de brukte å dra ut til «siviliserte verden». Interessant å se at det er mulig å leve så isolert.
I tillegg fikk vi et foredrag om reunionesisk musikk, noe vi selv fikk være med på ved bålet som ble gjort i stand seinere på kvelden. Det var utrolig stemningsfullt; alle, gode og mette etter et nydelig måltid, samla rundt bålet. Med musikk og noen gærne dansere ble dette både en morsom og koselig kveld.

Dagen etter gikk vi tilbake samme vei som vi kom, så da var det oppoverbakker som venta. Deilig tur!

Seint på ettermiddagen kom en sliten gjeng tilbake til campus. Klare for eksamen i alt vi hadde vært gjennom i løpet av sommercampusen? Overhodet ikke! Men mandag morgen var det tid for prøve, så da var det bare å gjøre sitt beste. Tror det gikk greit for min del. Etter å ha levert fikk vi se video fra sommercampusen, som Florence, en av lærerne hadde laga. Veldig gøy å se, og vi får med oss et eksemplar hver hjem. Fint minne.
På kvelden feira vi at ei som heter Stephanies bursdag, og at sommercampusen var over. Gøy!

I dagene etterpå har jeg og Ingrid vært veldig usikre på hvilke fag vi skal ta. Vi hadde egentlig sett for oss å ta 16 studiepoeng i fransk historie, i tillegg til tre erasmus-emner, men det viste seg å være andre fag som frista mer. Etter mye om og men, og frustrasjon over hvor vanskelig det er å få informasjon av noe slag, ser det nå ut til at vi skal ta følgende emner: ”Civilisation des pays anglophones”, som tar for seg sør-afrikansk historie, og ”Civilisation américaine”; amerikansk historie fra uavhengighetserklæringen til borgerkrigen, og spørsmålene rundt indanere og slaveriet. I tillegg tar vi et geografi-emne som heter noe sånt som ”geopolitiske analyser – en verden i utvikling”, i tillegg til tre Erasmus-emner, som er oversettelse engelsk-fransk og omvendt, fransk, og et fag om reunionesisk samfunn, miljø og kultur. Ingrid tar faktisk kreolsk i stedet for oversettelse.
Vi har vært på noen forelesninger, men ikke alle. Det er nemlig ikke så greit å finne ut hvor og hva som er når. Men forhåpentligvis får vi vært på alt vi skal neste uke og kommet ordentlig i gang!

Til helga tenker vi strand, sol og avslapping. Vi var en tur på stranda på tirsdag, i en by som heter St. Gilles (det er nemlig ikke noe strand, ei heller noen bademuligheter her i St. Denis). Uheldigvis var det overskya og ganske mye vind, så vi dro faktisk hjem tidligere enn planlagt. Flagget som signaliserte fare for hai var heller ikke noe som gjorde det mer attraktivt å bli værende.

Dette ble jo en ganske lang, og kanskje kjedelig utredning fra den første tida på La Réunion, men skal prøve å heller blogge litt oftere, sånn at det ikke blir så mye hver gang. Det er vel også å vente at Ingrid legger ut om sine opplevelser etter hvert.


Utsikt fra campus.

For å avslutte vil jeg bare si at vi har det veldig bra; er med mange hyggelige mennesker, flest erasmus-studenter foreløpig, og lærer mye nytt hver dag. På grunn av mange briter og tyskere som snakker mest engelsk, blir det mye røre oppe i hodet hva angår hvilket språk man skal snakke. Blir til tider en del frengelsk!

Advertisements

3 thoughts on “Marie

  1. Endelig har jeg lest din innholdsrike beskrivelse fra LaReunion! Det var endel nytt jeg ikke har fått med meg før nå. Klem!

    • Ikke verst, mamma! Er nok ikke alt jeg har fått sagt de gangene vi har snakka sammen. Er så mye som skjer hele tiden. Fjelltur og rafting idag! Vi får snakkes på skype snart. Klem!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s