Martine

LIFE BEHIND BARS

Jeg er inne i min andre uke her i Fengsel Canada. Så langt har jeg ikke mistet såpen eller blitt banket. Som innsatt i Queen’s state prison, på folkemunne kalt Queen’s university, har jeg derimot fått frihet til å være 20 år igjen. Akk, den som bare kunne være 20 år igjen! Som de fleste av dere vet, er jeg jo en 84-åring fanget i en 22-årings kropp, så omstillingen til å bli ung, dum og naiv igjen har vært lang og smertefull. Men definitivt verdt det. Her er historien:

Det som ser ut som en gjeng med inmates er faktisk en gjeng med inmates kledt i oransje fangedrakter. NEWTS er en ordning for nye, internasjonale inmates – som ikke er nye i fengselstilværelsen, men nye i Queen’s state prison-tilværelsen. Det virker som en bra ordning. Fangevokterne våre er fire jenter, kalt Geckos. Disse fire, strenge jentene har holdt oss stramt i tøylene gjennom vår første uke, men også prøvd å gjøre overgangen fra våre respektive fengsler litt lettere.

I alle fengsler er det alltid en leder. Queen’s state prison er intet unntak. Våre fangevoktere gjorde sitt beste for å legge forholdene til rette slik at vi en gang for alle kunne etablere hvem som skulle være vår ubestridte leder. For de av dere som har sett Hunger Games (hvilket jeg ikke har, slik luksus tilbyr ikke Queen’s): Jeg tipper det er nogenlunde som Katniss Everdeen har det.

Som de fleste av dere vet, så er kroppskontakt noe jeg unngår i fengsel. Du kan aldri vite hvem som har vært bortpå hvem i fengselet og hva du kan ende opp med å dø av. Jeg gjorde et unntak i dette tilfellet basert på en ren darwinistisk avgjørelse: Survival of the fittest. Tilpasning er nøkkelordet i et av Canadas mest prestisjefylte, hardbarkede ungdomsfengsler, og jeg anser meg som svært tilpasningsdyktig. Samarbeid var her en måte å overleve på. Kelsey, denne australske jenta avbildet ovenfor, viste seg svært samarbeidsvillig og vi greide på beste vis å frakte dette plastegget rundt kjeglene og tilbake igjen.

Etter å svetta blod og tårer fikk vi endelig mulighet til å casually slappe av i sola. Det var riktignok etter vi hadde blitt rullet rundt i maling, slik de i gamledager rulla folk i tjære og kasta fjær på dem. Ordet på gata er at tjæreprisen har steget dramatisk den senere tiden, derfor var lateksbasert maling løsningen på problemet, og effekten er åpenbart den samme. Til den mer observante leser: Det usikre smilet på undertegnede er ikke et tegn på svakhet eller usikkerhet. Det er rett og slett en selvforsvarsmekanisme som slår inn når jeg venter på neste utfordring. Ikke bekymre dere!

Så. Som alle fengsler med respekt for seg selv, var vi ønsket velkomne til en slags innsettingsseremoni, eller som vi spøkefullt kalte det: innsatteseremoni. Et unntakstilfelle gjorde at vi kunne ta av oss de oransje dressene og skifte til noe mer formelt.

Fengselsledelsen ville ikke at vi skulle gli rett inn blant almuen til tross for at fengselsdressen ble droppet. Vi fikk utdelt en «tam» som er påkrevd hodeplagg blant innsatte. Den oransje dotten signaliserer at vi er en del av Queen’s state prison og alle som bor i Kingston kjenner til dette fenomenet. I bildet over ser dere også litt av fengselsmuren. Ontario Hall er den mest beryktede avdelingen, visstnok. Jeg har hørt at det for det meste er white collar-innsatte der, altså business og commerce-folk.

De av dere som har bekymret dere for ernæringen min: Frykt ikke! Som bildet beviser er Canada et av verdens beste steder å være innsatt. Det er pannekaker med lønnesirup til frokost, burger og hotdogs til lunsj og poutine (pommes frites med smeltet ost og brun saus) til middag og kvelds. Det er cola på krana og tannkremtuben er fylt med deilig nutella. Don’t worry! Jeg kommer til å trille ut av dette fengselet når jeg har sonet mine 4 måneder.

https://mail-attachment.googleusercontent.com/attachment/?ui=2&ik=2fdab65cdb&view=att&th=139a696af88040d4&attid=0.1&disp=inline&safe=1&zw&saduie=AG9B_P97g9afTzeiqihzSxz8xcD5&sadet=1347124061669&sads=z65O8ztUcrsxrjypnKeH4AquBuk&sadssc=1

Som en liten overraskelse til de innsatte som kunne vise til best oppførsel første uka, hadde fengselsledelsen bestemt at de ville holde en konsert for oss. Litt Johnny Cash-aktig. Artig nok heter bandet Tokyo Police Club. Jeg tror de moret seg godt den derre booking-komiteen i Queen’s state prison.

Vel, nå er dessverre internett-tiden min ute for denne uka. Hvis jeg spiser opp ertestuingen min og møter opp til avtalt tid, kanskje jeg får mulighet til å blogge igjen neste uke.

Inntil da: So long, suckers!

OH, CANADA!

Jeg har kommet meg til Canada. Det har ikke bagasjen min. Og sånn begynner det fire måneder lange eventyret jeg har gledet meg til sånn omtrent halve livet.

Jeg startet i går, torsdag 30.08 fra Gardermoen. Jeg vil gjerne skryte på meg å være en rekke trivelige ting, men noen god planlegger når det kommer til å reise, er jeg ikke.
Jeg mellomlandet først på Island og tilbrakte noen ørsmå minutter i Reykjavik før jeg hoppet på neste fly til USA, nærmere bestemt den mindre trivelige flyplassen Dulles i DC hvor jeg tilbrakte altfor mange timer tidligere i sommer. Som jeg antok ville det bli en del trøbbel her… Allerede i tollen måtte jeg smile mitt uskyldigste smil og forklare/oppklare en del ting. Men dette visste jeg selvsagt på forhånd og hadde derfor (heldigvis) hele 3 deilige timer på Dulles helt alene uten internett eller kontakt med omverdenen. Jeg måtte også hente ut bagasjen min og sjekke den inn på nytt. Dette er nemlig slik amerikanerne vil ha det. Dette viste seg å være til stort bryderi for dama bak skranken til United ettersom jeg skulle sjekke inn TO kofferter istedenfor den sedvanlige ene. Etter mye diskutering med to av United airlines ansatte fikk jeg endelig bevist det jeg alltid har visst: Jeg har alltid rett. Billetten min sa at jeg kunne sjekke inn to kofferter – hvilket jeg også til syvende og sist gjorde.

Etter å ha flydd halvannen time med det minste flyet jeg noen gang har vært i, landet jeg klokka 00:00 i Montreal. Min velutviklede intuisjon senset allerede da jeg gikk ut av flyet at noe måtte være galt. Det kan jo aldri gå bra når jeg reiser på egenhånd. Jeg og Karma er ikke helt synkroniserte om dagen, viser det seg. Først fikk jeg ikke utlevert håndbagasjen min. Den var blitt plassert et annet sted på flyet fordi den var så stor. Etter å ha rotet litt rundt på flyplassen fikk jeg endelig uthentet håndbagasjen. Da jeg kom ned til bagasjeutleveringen noe senere, hadde bagasjebeltet stoppet og det var omtrent ingen andre tilstede på flyplassen enn meg og noen ansatte. Heldigvis viste dette seg å være en fordel siden jeg slapp å stå i kø . Hurra. Deretter måtte jeg fylle ut en liten byråkratisk mengde med papirer som måtte stemples et sted på flyplassen for så å leveres tilbake i den første skranken slik at bagasjen min forhåpentligvis vil dukke opp før eller siden. Det slo meg der og da at jeg oppholdt meg i den franske delen av Canada hvor byråkrati sikkert er en del av hverdagslivet. Jeg pustet lettet ut – jeg skal nemlig oppholde meg 4 måneder i den engelske delen, Ontario.

Etter 21,5 timer på reisefot kunne jeg endelig legge meg i hotellsenga og se en episode the Office. Det var stor glede. Nå sitter jeg på toget til Kingston, byen jeg skal være i fire måneder. Koffertene har enda ikke dukket opp, men de har jo tross alt fire måneder på å greie det disse canadierne.

Togbillett til Kingston
Au revoir. Eller hva det heter på fransk.

Advertisements

One thought on “Martine

  1. Ah, mon dieu, quel bordel! Stakkars deg, det ordner seg nok:D TING TAR TID der folk snakker fransk, men ting faller alltids på plass. Lykke til!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s